Unge stemmer på Frosta

Ved hjelp av filmmediet har ungdommer fra 11 til 17 år formidlet sitt syn på bygda si, Frosta. Det har vist seg å gi spennende innspill til samfunnsplanleggingen. Det burde være en selvfølge å la de unge stemmene slippe fram, men er det egentlig det? På Frosta har de turt å la dem slippe til, og innspillene viste seg å være verdt å lytte til.

Av Marit Bakken

Frosta er en av kommunene vi bak Kulturkraft har ønsket å bli bedre kjent med – og som i andre kommuner har vi hatt kontakt med barn og unge som innfallsport. Vi inviterte oss inn til Frosta 4H, og snakket med dem om hva de syntes var bra med Frosta, hva de var så stolte av at de kunne tenke seg å vist det fram til en venn som kom på besøk og hva de eventuelt savnet. I møte med Frostas voksne planleggere, fant vi ut at de drev med utarbeidelse av ny samfunnsplan. Et eller annet sted i samtalene dukket idéen om å la de unge få lage filmer om bygda si opp, som unge stemmer inn mot arbeidet med samfunnsplan.

Vi tok kontakt med to av de dyktigste instruktørene fra Filmbussen Trøndelag. De likte idéen, og vi følte oss trygge på at prosessen med å lage filmer fra idé til ferdig film på bare to dager, ei helg i november 2022, var i de beste hender.

Fakta

Filmbussen Trøndelag er et omreisende filmverksted for ungdom som kommer til deres hjemkommune, og holder todagers kurs i hvordan lage film fra A til Å. Filmbussen driftes av Midtnorsk Filmsenter.

«Frosta 2050»

Denne filmen er en fiksjonsfilm, av typen dyster framtidsvisjon, med klare paralleller til skrekkfilmsjangeren. Filmen varer i 4 minutt og i anslaget møter vi en jente som ligger slapt over skolepulten, med litt apatisk blikk mens læreren snakker om alvoret knyttet til negativ befolkningsvekst og fraflytting. Jenta kastes på gangen for ikke å følge med, og tar en tur på det vi kan tolke som toalettet. Lydbildet og fargetonene endres – begge til å bli dystre og skremmende – når jenta begynner å bevege seg rundt på skolen. Det er helt tomt over alt, og mørkt, og nærmest marerittaktig. En foruroligende brommelyd ligger under på lydsiden. Når hun beveger seg ut, er det dagslys og noen få reallyder i form av kråkeskrik og lyden av jentas egne skritt, og ikke et menneske å se noe sted. Uhyggen er påtagelig.

Det symboltunge bildet av to tomme husker som svinger sakte, sier noe om det totale fraværet av mennesker, og gir assosiasjoner til filmatiske framstillinger av «the day after» – dagen etter en stor katastrofe. Når jenta prøver å ringe noen, får hun bare «den du prøver å ringe kan ikke nås for øyeblikket» i øret. De vakre bildene ut over bygda er foruroligende. Kanskje som følge av mangelen på liv, og ikke minst på grunn av en lydside preget av stillhet. Stillhet er faktisk en av filmmediets mest effektfulle «lydeffekter». Dette signaliserer i alle fall ikke bygdeidyll. Plutselig dukker en person opp i bildet, og vi får en klassisk forfølgelsesscene. Forfølgeren, som viser seg å være en jevnaldrende jente – ikke et monster slik vi et øyeblikk forledes til å tro – tar igjen vår hovedperson når hun snubler. Forfølgeren spør: «Går det bra?», hvorpå jenta svarer: «Ja, men korr e all sammen?». Forfølgeren: «Har du itj fått med dæ det? All har fløtta te by´n!»

Da varaordføreren på premieren i Magnushallen holdt en tale etter visning av filmene, uttrykte hun stor bekymring over at voksensamfunnet har snakket for mye om fraflytting og skapt frykt for dette hos barn og unge. Skrekkfilmsjangeren har historisk tradisjon for nettopp å forholde seg til og bearbeide den til enhver tid gjeldende kollektive angst i et samfunn, ofte i overført betydning. Her tematiseres fraflyttingsangsten svært eksplisitt, samtidig som det hentydes at voksengenerasjonens snakk – representert ved læreren – ikke fører fram.

«En oppdragsfilm for Frosta kommune»

Denne filmen annonseres tydelig som å skulle være gjort på oppdrag fra Frosta kommune – allerede i tittelen. Den varer litt over 4 minutt og formmessig er den beslektet med tv-reportasjen, og kan minne om en Norge Rundt-reportasje; lettbent og i tråd med en slags harmoniseringsmodell med framvisning av idyll som hovedformål. På lydsiden benyttes jovial steelgitar som underlegningsmusikk. Dette er imidlertid fiksjon forkledd som fakta – eller «mockumentary»; en type film/tv som skildrer fiktive hendelser, men presentert som en dokumentar, gjerne gjennom parodiering av selve dokumentarformen.

En reporter forteller om hvor flott Frosta er og hvor trivelige innbyggerne i bygda er, og intervjuer tre representanter fra befolkningen. De to første intervjuene går etter planen, og reporteren får det han ønsker: en skjønnmaling av Frosta. Det tredje intervjuet går imidlertid ikke helt etter planen, og råneren som intervjues sier at «det e itj nå trivelig hen på Frosta». Hvorpå intervjuet avbrytes av en brysk mann som skyver bort kameraet og sier «Ka dåkker driv å filme for! Bort med det her! Ska itj film at folk si at det itj e triveli!» Deretter klippes det til en bakbundet reporter med blåveis, som tydelig tvinges til å si at «No har dåkk sjett Frosta, å korr trivelig innbyggera…velkommen hit!»

Filmskaperne bruker i de to første intervjuenen en ironisk tvist gjennom dobbeltheten man oppnår ved å bruke bildets dybde – i tråd med en lang filmhistorisk tradisjon med å fortelle noe annet eller mer i bildets bakgrunn enn det som formidles i forgrunnen. Gjennom dette filmatiske virkemidlet, skapes en effektiv ironisering av filmens hovedfortelling. Eksempler på denne måten å fortelle to ulike historier i samme bildeutsnitt, finner vi både i klassikeren «Citizen Kane» fra 1941, og i den svenske regissøren Ruben Östlunds filmer.

Kanskje er det de unge filmskaperne som med dette sier ifra om at de må få si hva de mener – uten at voksensamfunnet dikterer dem? Det vites ikke, men dette kan i alle fall være en påminner til politikere og samfunnsplanleggere om at det er viktig å høre også på de unge – uten at det legges ord i munnen på dem.

Ved hjelp av filmmediet har unge stemmer formidlet sitt syn på bygda si – gjennom formspråk, sjangerlek og innhold sier de noe om både framtidsfrykt og viser sitt ironiske blikk på voksengenerasjonen.

På Frosta har ungdommer fra 11 til 17 år ved hjelp av filmmediet formidlet sitt syn på bygda si – gjennom formspråk, sjangerlek og innhold sier de noe om både framtidsfrykt og viser sitt ironiske blikk på voksengenerasjonen. Kanskje burde man i samfunnsplanleggingen i større grad la unge uttrykke seg gjennom et språk de er født inn i på en annen måte enn voksengenerasjonen? Det audiovisuelle språket ligger dem nært, som uttrykksform, for å si noe om sin samtid ut fra sitt eget ståsted. Dette er betydningsfullt i et demokratiperspektiv og det er symboltungt at dette gjøres nettopp på Frosta, med Frostatinget og sterke koblinger til demokratiets røtter. Filmer skapt av unge er dessuten et strålende utgangspunkt for å starte en dialog med dem. Med en god og ivaretagende samtaleprosess med utgangspunkt i deres fortellinger, er jeg sikker på at de unge stemmene kan gi verdifulle innspill i enhver samfunnsplanprosess.