Kunst i krisenes tid
Det er gode grunner til å spørre om det er verdt å bruke tiden sin på film når verden brenner. Det er også gode grunner til å gjøre nettopp det.
Av Anne Gjelsvik
I min jobb, som professor i filmvitenskap ved NTNU, bruker jeg mange timer hver uke på å se film. Jeg har brukt hele mitt voksne liv på å lære meg om film, forske på film, undervise og skrive om film. Av og til tenker jeg på om film er det mest fornuftige man kan bruke livet sitt på, særlig nå når vi lever i en tid forskere har kalt poly-krisenes tid. Begrepet betegner at menneskeheten i dag står over for flere parallelle kriser samtidig, noen som er akutte og raske (som pandemien, flyktningsituasjonene, krigene i Ukraina og på Gaza) og noen som går sakte, men som likevel også er akutte (klimaforandringer, tap av natur og dyreliv). [i]
Svaret jeg har gitt meg selv er likevel at film (og andre visuelle medier) er viktig, blant annet fordi filmmediet nettopp er egnet til å gi innsikt i mange viktige spørsmål i samtiden, enten det er klima og naturkrisen, terrorisme eller flyktningkrisen. Her vil jeg gi tre eksempler på nyere nordiske filmer som har gjort noe med min forståelse av å være flyktning, terrorisme og naturkrisen.
Fakta
Anne Gjelsvik er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medievitenskap NTNU. Hun forsker på amerikansk film og fjernsyn, norsk samtidsfilm, vold i film, filmkritikk og medier og terror. Hun har skrevet flere bøker og er fast bidragsyter i filmtidsskriftet Montages.no
Hva flukt eller terror kan gjøre med et menneske
I 2021 vant den danske filmen Flukt Nordisk råds filmpris; mange ting gjør denne filmen spesiell og sterk. Flukt er en dokumentarfilm, men til forskjell fra dokumentarer flest er den ikke basert på fotografiske opptak, men på animasjon. Dokumentarfilmen forteller en sterk autentisk oppveksthistorie om Amin, en ung afghansk gutt som flykter alene til Danmark. Filmen er regissert av Amins ungdomsvenn Jonas Poher Rasmussen, som ikke bare forteller Amins historie, men også viser prosessen som ligger bak filmen. Poher Rasmussen intervjuer sin venn, men anonymiserer ham gjennom å bruke tegninger av Amin som barn i Kabul, som ungdom på flukt gjennom Europa, og som voksen homofil muslim i et nytt land. Animasjonen gjør det mulig for oss å bli med tilbake til et Kabul der små gutter på 1990-tallet kunne høre a-has Take on me på walkman. Dermed gjør filmen den afganske flyktningen mer lik oss som vokste opp i Norden i samme periode enn en annen uttrykksform kunne gjort. Filmens konstruksjon (blanding av ulike tegnestiler, montasjer og gamle arkivbilder) og en blanding av humor og alvor gjør at vi kan oppleve den dramatiske skjebnen med nærhet. På et tidspunkt sier Amin at det er umulig for folk å forstå hva flukt gjør med et menneske, men jeg tror filmmediet gjøre det mulig forstå verden fra andres perspektiv på måter andre medier ikke kan.
De fleste av oss som lever i Norge har heldigvis ikke opplevd hverken flukt eller terrorisme på kroppen. Men vi møter bilder og reportasjer av slike dramatiske hendelser i nyhetene hele tiden. I min egen forskning har jeg vært opptatt av hvilken rolle mediene har for hvordan vi forstår hva terrorisme er og årsakene til og konsekvensene terrorhandlinger har i samfunnet vårt. [ii]
Gjennom å ha følt hendelsene på sin egen kropp gjennom filmens lyd og bilder, i et sosialt fellesskap hvor mange andre følte på det samme, fikk filmens tilskuere en forståelse de ikke hadde fra før.
Å fremstille terrorisme «på film» har vært kontroversielt. Da nyheten om at filmregissør Erik Poppe skulle lage fiksjonsfilmen Utøya. 22 juli ble kjent lot ikke reaksjonene vente på seg. Men når filmen var ferdig ville mange se den, og mange opplevde den som sterk og viktig. Mens nyhetsmediene gjerne legger vekt på gjerningsmenn, etterforskning, rettsaker og myndighetenes rolle, kan en filmskaper velge et annet fokus og bringe oss nærmere opplevelser og følelser. Med Utøya. 22 juli bringer filmskaperne oss tilbake til øya, og lar oss føle stedet der og den tiden (77 minutter) terrorangrepene utspilte seg. Filmen gjør det derfor mulig for oss som publikummere å forestille oss hvordan det var å være der den dagen i juli 2011. Filmen skapte sterke følelser hos publikum og gav følelsesmessige innsikter som tilskuerne ikke hadde før de satte seg i kinosalen. Gjennom å ha følt hendelsene på sin egen kropp gjennom filmens lyd og bilder, i et sosialt fellesskap hvor mange andre følte på det samme, fikk filmens tilskuere en forståelse de ikke hadde fra før. [iii]
Kriser som komedie
En innvending mot filmmediets potensial til å hjelpe oss i å forstå, bearbeide eller handle i krisenes tid, er at det ikke er virkelighetens kriser vi ønsker oss når vi skal seen film. Ofte brukes film og serier til underholdning og avkobling. Men filmer om vektige og viktige temaer kan være lette, og likevel øyenåpnende. Et av mine favoritt-eksempler er en annen vinner av Nordisk råds filmpris, Bendik Erlingssons film Kvinne på krigsstien (2018). Kvinnen på krigstien er kordirigenten Halla (Halldóra Geirharðsdóttir) som har en «one-woman-guerilla-war» mot industraliseringen av naturen på Island, blant annet ved å skade kraftlinjene til et aluminiumsverk. Filmer som omhandler klima-krise eller økosystemers sammenbrudd er ofte dystopiske og pessimistiske. Selv om filmskaperens ambisjon helt klart har vært å adressere miljøspørsmål, noe han har benyttet mange anledninger til å snakke om, er det ikke en tung film. En litt rar øko-thriller som skaper feel-goodstemning og har en alminnelig kvinne i femtiårene som heltinne kan derfor potensielt skape optimisme og handlekraft hos oss som ser den. Slik kan en komedie om krise også ha kraft til å skape endring.
[i] Se for eksempel denne artikkelen om poly-krise https://aeon.co/essays/the-case-for-polycrisis-as-a-keyword-of-our-interconnected-times
[ii] Her finner du mer informasjon om forskningsprosjektet Face of Terror. https://www.ntnu.edu/mediaacts/face-of-terror
[iii] I artikkelen «– Ingen vanlig kinoopplevelse. Om å se Utøya 22. juli på kino» i Norsk medietidsskrift kan dere lese mer om hvordan jeg begrunner dette synspunktet. https://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN.0805-9535-2019-02-03 Det er også mer om dette i boken Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder. Universitetsforlaget, 2020.
