Kulturminner fra nyere tid
Hva er egentlig «nyere tids kulturminner»? Som vi skal se, brukes dette begrepet i flere sammenhenger. Et kulturminne fra nyere tid i Norge er ofte en bygning, og en del av disse er beskyttet gjennom Kulturminneloven.
Av Morten Pedersen
Lovverk og forvaltningspraksis
Kulturminneloven er en særlov, som hjemler en fredning, det høyeste nivået av vern for kulturminner i Norge. Når denne loven anvendes, har bygget eller bygningsmiljøet kulturhistoriske eller arkitektoniske verdier som har nasjonal verdi som er særskilt viktige å ta vare på.
Kulturminnelovens formål er blant annet å varig verne kulturminner og kulturmiljøer både som kildemateriale og grunnlag for vår og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Loven åpner også opp for at viktige naturverdier kan tillegges vekt.
Dagens kulturminnelov fra 1978 gjør at arbeidsoppgavene hos fylkeskommunene, Sametinget og Riksantikvaren følger to spor, eldre tid og nyere tid. Kulturminneloven setter et skille ved reformasjonen i 1537. Boplasser, gravminner, løsfunn og en rekke andre kulturminner eldre enn dette, er ifølge loven fra eldre tid, og er automatisk fredet. Stående byggverk som blir erklært å være fra perioden 1537-1650 er fra nyere tid, men har samme vern. Dette gjelder også samiske kulturminner med opprinnelse fra før 1917.
Vi har imidlertid også flere tusen bygninger som er yngre enn 1650, som er fredet. Frittstående bygg, mindre anlegg og tun er ofte fredet gjennom enkeltvedtak. Der flere kulturminner står i en sammenheng, kan disse fredes som et kulturmiljø med felles bestemmelser i en egen forskrift.
Noe forenklet kan vi altså si at det ofte bor folk inni et nyere tids kulturminne, mens de bor oppå eller ved siden av et kulturminne fra eldre tid.
De fleste eldre bygg er ikke fredet. Disse kan likevel ha et vern gjennom Plan- og Bygningsloven. Her har kommunen hjemmel til å kunne definere områder til bevaring med særskilte bestemmelser, gjennom sin område- og detaljregulering.
Sefrak-registeret er resultatet av et omfattende feltarbeid i perioden 1975 – 1995, der alle bygninger oppført før 1900 skulle registreres i et felles register. I Finnmark skulle alle bygg eldre enn 1945 registreres.
En oppføring i Sefrak tilsvarer ikke formell fredning eller kommunalt vern. Når en kommune mottar søknad om rivning eller vesentlig endring av en bygning som er oppført før 1850, er imidlertid kommunen etter Kulturminneloven pliktig å orientere kulturminnemyndighetene, som skal uttale seg i saken før kommunen fatter sitt vedtak.
Så må vi snakke litt om følelser
Lovbestemmelser er en ting, men hva en eier, et lokalmiljø, eller beboerne i en bydel opplever som viktig og verdifullt, går ofte litt på kryss og tvers av dette.
I en globalisert tidsalder, med mange muligheter for den enkelte, får mange et større behov for tilhørighet, identitet og tilknytning.
Forsvaret sitt slagord «For alt vi har, og alt vi er» går rett i kjernen av hvorfor vi skal ta vare på kulturminner. Hva har vi felles som samfunn? Hvem er vi egentlig?
Forsvaret sitt slagord «For alt vi har, og alt vi er» går rett i kjernen av hvorfor vi skal ta vare på kulturminner. Hva har vi felles som samfunn? Hvem er vi egentlig? Dette er sentrale spørsmål for å kunne definere oss selv, og plassere oss selv i en sammenheng. Historiske bygninger og landskap gir oss tidsdybde, rammer og muligheter til dette.
Når Torgeir stryker handa over det gamle trapperekkverket på familiegården i Verdal, slik han vet bestefar og oldefar gjorde, på vei i fjøset tidlig om morgenen, føler han en dyp tilknytning.
Når 19 år gamle Ingvild går opp mot Gløshaugen og immatrikulering for første gang, gir hovedbygget en mektig opplevelse av både muligheter og tradisjon.
Lilja fra Ukraina er for tiden bosatt i Levanger. De freda, gamle bygningene i kulturmiljøet her utgjør trygge rammer, og bidrar til følelsen av stabilitet og trygghet.
Det ligger mange følelser i opplevelsen av kulturminner. Ofte fører det til et ønske om å ville ta vare på, se muligheter, og speile seg selv i tidsdybden og historien som kulturminnene gir oss. Disse følelsene bør ikke undervurderes.
Fakta
Morten Pedersen har ansvar for veiledning på bygningsvern i det fredete kulturmiljøet i Levanger. Han veileder også eiere av fartøyer med vernestatus og har ansvar for tilskuddsordningen for brannsikring av tette trehusområder. Pedersen er utdannet tømrer og trebåtbygger.
Kulturminneforvaltningen i Trøndelag har kontorer på Steinkjer og i Trondheim. Begge kontorene jobber med arkeologisk registrering, fredete bygg og anlegg, rådgivning samt tilrettelegging, skjøtsel og formidling av kulturarv i fylket.
Muligheter!
Eier du et freda bygg, er du pålagt av staten å forvalte en liten bit av Norges historie. Eier skal kompenseres for dette, og kan etter søknad få tilskudd. Fylkeskommunen fordeler derfor midler fra Riksantikvaren, gjennom en egen tilskuddsordning. På samme vis har også Sametinget ansvar for å fordele støtte til samiske kulturminner. Det finnes også egne tilskuddsordninger til brannsikring, til teknisk- industrielle kulturminner, fartøyvern og andre formål.
Kulturminnefondet er en annen statlig støtteordning, blant annet for eldre, historiske bygg eid av private. De støtter ikke offentlig eide bygg, eller bygninger som er fredet. De har i mange år stimulert til ny bruk og ny næring i gamle bygg. En undersøkelse i 2017 viste at hver krone Kulturminnefondet puttet inn i et prosjekt, i gjennomsnitt løste ut 3,5 kroner i egenkapital fra eier og andre private støtteordninger. Mange av prosjektene ville aldri blitt satt i gang uten denne støtten. Mange av disse husene sto tomme og ville blitt revet.
Norge har i dag et rikt og variert utvalg av kulturminner fra nyere tid. Et godt samspill mellom lovverk og forvaltning, private eiere og kapital, støtteordninger, egeninnsats, engasjement og initiativ gjør dette mulig. Tusenvis av bygninger blir bevart gjennom bruk. Dette gir store gevinster for samfunnet, gjennom kulturell, sosial og økonomisk verdiskapning, og ikke minst reduserer det klimautslipp.
