Kinoens rolle i krisetider
I starten av mars 2020 gikk Kosmorama Internasjonale Filmfestival av stabelen i Trondheim, som den hadde gjort fast de siste 15 årene. I løpet av festivaluken begynte ryktene å svirre om at sykdommen som tidligere på året hadde rammet Kina, kunne være på vei til Norge. Bare fire dager etter festivalens avslutsningsarrangement, den 12. mars 2020 var pandemien et faktum.
Av Arild Kalkvik
Samfunnet gikk fra å være åpent og innlemmende, til at vi på meget kort tid skulle venne oss til hjemmekontor, at barna var hjemme fra skoler og barnehager, samt at sosiale aktiviteter ble liggende brakk.
For kulturlivet kom pandemien som et sjokk. 2019 hadde vært et rekordår for mange av våre kulturinstitusjoner. Selv om en i kultursektoren er vant med å snakke om trusler og risiko, hadde ikke pandemi vært et aktuelt tema. Nå var publikum bedt om å bli hjemme. Hele kulturlivets eksistensgrunnlag ble liggende brakk.
Det tok litt tid å reorientere seg, men allerede i midten av mai 2020 fikk kinoene åpne som de første kulturinstitusjonene i landet. Det ble viktig å skape trygge rammer rundt kinoopplevelsen med strenge avstandsbegrensninger mellom publikum. Utdeling av anti-bac og vasking av alle overflater ble en betydelig del av jobben for kinoens ansatte, som i periodevis også brukte munnbind gjennom arbeidsdagen. Det ble et samarbeid mellom publikum og kinoen om å opprettholde den trygge kinopplevelsen.
Ettersom pandemien rammet globalt, ble det også et spørsmål om tilgang på innhold. De store Hollywood-produksjonene kunne ikke slippes ut i et så begrenset marked, noe som ga større rom for smalere film og repriser.
Innimellom løsnet begrensningene opp, før de ble reintrodusert igjen, i takt med pandemiens utvikling. Kinoene utviklet en helt egen fleksibilitet i denne perioden.
Kinosal anno 2023, Nova kinosenter i Trondheim
Tidligere pandemier og andre verdenskrig
Når jeg ved en ledig anledning under pandemien dro frem kinoens jubileumsbok fra 1968, «De levende bilder» av Johan Jensen, fikk jeg et interessant innblikk i hvor viktig kinoen også har vært i andre perioder med krise.
I boken refereres det til kriser av ulike slag som medførte reduksjon i kinobesøket. Spanskesyken i 1918, tyfus-pandemi i 20-årene, lemen-invasjon på Rosendal og rykter om lus-invasjon på Verdensteateret står nevnt som krevende hendelser for kinoen. Pandemien i 2020 var med andre ord ikke en ny utfordring kinoen stod overfor.
Spanskesyken representerte nok den største utfordringen av de nevnte hendelser. I Trondheim stod kommunen overfor et stort dilemma, å stenge samtlige kinoer, som var overtatt av kommunen samme år, eller å la de være åpne. På samme måte som i Kristiania valgte kommunen å holde kinoene åpne. Det ble et personlig ansvar å holde seg frisk[1].
Under okkupasjonen fra 1940 til 1945 ble kinoene etter hvert styrt av de lokale tyske myndigheter. Selv om programmeringen ble håndtert av okkupantene var interessen for kinomørket større enn noen gang. I krigsårene økte kinobesøket i Trondheim fra 900.000 i 1939 til 2.000.000 i 1944 og 1945. Mye tyder på at til tross for at kinoene ble brukt som propagandaformidlere av okkupantene, så fant byens befolkning i større grad enn tidligere tilflykt i virkelighetsflukten kinomørket representerte.
Pandemien har bidratt til at viktigheten kinoen og andre kulturinstitusjoner har som sosialt samlingssted for mennesker i alle aldre og med ulik sosial bakgrunn har blitt synliggjort.
Fakta
Trondheim Kino AS er et selskap heleid av Trondheim kommune, opprettet i 1918. Selskapet ble etablert som aksjeselskap i 1999. Selskapets formål er kinovirksomhet og andre aktiviteter naturlig knyttet til dette. Bedriften er lokalisert ved Prinsen og Nova Kinosenter i Trondheim, Kimen Kino i Stjørdal og ved Steinkjer kino.
Sosial bærekraft
Kulturlivet sliter fremdeles med ettervirkningene etter pandemien i 2020, da mange av oss fikk nye vaner etter uker og år hjemme i sofaen. Likevel har jeg aldri følt at den jobben vi gjør på Trondheim kino som viktigere enn under pandemien. Barnefamilier kunne få en pause fra hjemmetilværelsen, pensjonister kunne treffes i trygge omgivelser og filminteresserte fikk oppleve film i det formatet det er laget for – på stort lerret med god lyd sammen med andre i kinomørket.
Pandemien har bidratt til at viktigheten kinoen og andre kulturinstitusjoner har som sosialt samlingssted for mennesker i alle aldre og med ulik sosial bakgrunn har blitt synliggjort. Kulturlivets betydning i et bærekraftsperspektiv har gjerne druknet i ambisjonene om å redusere vårt miljøavtrykk, målt i kilowatt, CO2 og avfallsmengde. En gledelig følge av pandemien er derfor at Trondheim kino og andre kulturinstitusjoner i stadig større grad har blitt flinke til å understreke og dokumentere den betydningen vi har på folks helse og trivsel. Vi bryr oss nå både om miljøavtrykk og sosial bærekraft.
[1] Årkok for Strinda historielag 2018, «En forferdelig tid»: Spanskesyken i Strinda og Trondheim 1918 -19 av Per Mehus
