Ja til prosessorientert kulturstøtte
I mer enn 50 år har undertegnede vært kulturarbeider i Norge. De fleste kunsttiltak jeg har arbeidet med har skjedd i regi av Kirkelig Kulturverksted som jeg har ledet fra 1974 til 2024. Offentlig støtte har vært en forutsetning for å kunne gjennomføre svært mange av CD-utgivelsene, konsertene, forestillingene og utstillingene jeg har vært involvert i. Det har vært interessant å erfare hvordan søknadsprosedyrer til Norsk Kulturråd og andre offentlige bidragsytere har utviklet seg gjennom tidene.
Av Erik Hillestad
Til å begynne med forfattet vi en søknad med tilhørende budsjett på våre egne brevark og sendte i posten. Søknaden beskrev planene på et skissenivå, der de mest sentrale utøverne eller kunstnerne ble nevnt. Det var ingen krav til å presentere fremdriftsplan for arbeidet eller CV’er til medvirkende. Dersom støtten ble innvilget, ble pengene mottatt etter kort tid, og det var god sedvane å sende inn det ferdige produktet eller invitasjon til arrangement som kvittering i etterkant, samt å nevne på CD-omslag eller på plakat hvem vi hadde fått støtte av.
Ved internetts inntreden som arbeidsverktøy i all offentlig forvaltning endret praksis seg. Det ble etter hvert opprettet søknadsportaler, og kravene til detaljering av beskrivelser av innhold og medvirkende steg.
Byråkratens muligheter begrenser kunstnerisk frihet
I dag må vi vite i detalj hvordan tidsplanen for et prosjekt vil se ut når vi søker. Hele prosessen og prosjektets innhold må redegjøres for, alle viktige medvirkende må beskrives gjennom CV som skal opplastes, budsjett og lydspor eller andre demonstrasjoner av innholdet må vedlegges, men prosjektet må fortrinnsvis ikke være igangsatt.
Dersom man får tilslag, får man en prosentdel utbetalt, og så skal det leveres en rapport der eventuelle endringer må beskrives, og budsjettposter som avviker mer enn 10% fra det som oppgis i budsjettet må forklares, før man får det resterende pengebeløpet.
Forskjellen mellom gammel og ny praksis er flerfoldig. Det mest slående er behovet for kontroll, fraværet av tillit og mangel på fleksibilitet. Ordningen fører til at kunstnerisk frihet underveis begrenses.
Det ligger i kunstprosjekters natur at det kan oppstå betydelige endringer gjennom en skapende prosess. En artist, et band, en forfatter, regissør eller kunstner vil som regel ha en årvåkenhet for endringer i samfunn, miljø og nyhetsbilde rundt seg, og dette vil kunne påvirke den skapende prosessen og føre til at sluttproduktet kan bli betydelig endret i forhold til hvordan det opprinnelig var tenkt. Dette er det lite rom for innenfor eksisterende ordninger.
Nåværende praksis fører også til at vi som søkere oppfordres til en form for løgnaktighet. For ingen kan før et kunstprosjekt settes i gang og før støtte er innvilget si noe sikkert om hvordan tidsplanen vil se ut. Ingen samarbeidspartnere kan sette av tid før penger er innvilget. Jeg tror mer enn 50% av oppgitte dager og uker nevnt i søknader i praksis blir endret.
Fakta
Erik Hillestad har hatt et livslangt virke som musikkprodusent og daglig leder av Kirkelig Kulturverksted, som han startet i 1974. Før han etter 50 år fratrådte, hadde Hillestad medvirket på over 500 album og samarbeidet med utallige artister. I 2021 ble han utnevnt til St. Olavs Orden – Ridder av 1. klasse for sin innsats som brobygger mellom kirken og kunsten.
De «søknadsflinkes» tid
Rapportplikten er også en tvangstrøye som gjør at kunstnere må utføre arbeid som ikke fremmer kunsten, men først og fremst tilfredsstiller et kontrollbehov. Dette gjør i sin tur at mye kulturmidler ikke går til kunst, men til et dyrt og stadig voksende kulturbyråkrati.
Jeg har ofte fundert over hva slags kunst de nåværende ordningene egentlig prioriterer. Så langt jeg kan se, er det de «søknadsflinke» kunstnerne med sans for administrasjon og kontorarbeid som får mest penger. Gjerne de som har oversikt over hvilke nøkkelord som til enhver tid utløser midler. Jeg tviler på at det betyr at den beste kunsten fremelskes.
Hva om vi begynte å tenke mer prosessorientert og våget å stole mer på at folk med gode ideer vil kunne ivareta kjernen i en presentert idé på den måten et sant kunstnerhjerte kan?
Selvsagt må det stilles krav til at det blir et sluttprodukt. Selvsagt må de som bevilger vite noe om søkeren og om hovedlinjene i en idé. Men i dag er vi på et sted hvor det for mange kunstnere oppleves som at kunstlivet gjør mer for byråkratene enn byråkratiet gjør for kunsten.
