I krig og kjærlighet. Hannah Ryggens røde tråd

For hundre år siden flyttet kunstneren Hannah Ryggen (1894–1970) fra Malmö til Ørland. Der gjorde hun landskapet til sitt, og vevde det bokstavelig talt inn i de sterke, tekstile ytringene sine.

Av Solveig Lønmo

Selvdyrket lin og ull fra spælsau farget med røtter, mose og blomster sanket i nærnaturen, utgjør materialet i verkene Hannah Ryggen etterlot seg. Motivene hennes ble ofte til som reaksjon på hendelser i samtida; hun kritiserte totalitære regimer og bruken av kjernevåpen, men tolket også universelle temaer som kjærlighet og sorg. Hun kunne ha skrevet eller malt det hun hadde på hjertet, men valgte å veve det. De tekstile prosessene som ligger bak dem, er vesentlig for hvordan verkene er blitt så uttrykksfulle. Trådene besitter et eget innhold, som i mange tilfeller forsterker verkenes figurative fortellinger.

Ved å kikke nærmere på Ryggens bruk av rødt, farget med tepperot plukket utenfor husveggen eller med importert krapp og skarlagenlus, ser vi at trådene i seg selv kan være ladet med en symbolsk, stedsspesifikk og politisk intensjon. To utvalgte verk, vevd med tretti års mellomrom, skal få eksemplifisere dette.

Fakta

Solveig Lønmo er kunsthistoriker og jobber som kurator ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Her står hun bak utstillinger som Hannah Ryggen Triennale 2019: Nytt land og Hannah Ryggen Triennale 2022: Anti-monument. For tiden er hun stipendiat ved NTNU for å skrive doktorgradsavhandlingen Hannah Ryggen og den tekstile politikken.

Ondskap og håp

På foreløpig trygg avstand, vevde en bekymret kunstner i 1936 en advarsel om hvor Europa var på vei. Årstallet for verket Drømmedød er symptomatisk for Ryggens framsynthet; hun portretterte general Göring med nevene rundt halsen til en livløs skikkelse, flankert av Goebbels og Hitler selv. På hver side av trioen ser vi menneskefigurer bak fengselsgitter, og i det store feltet under dem et mønster som ved første øyekast kan ligne en teglsteinsvegg. Ved å myse litt, og slik la det som optisk opptrer som bakgrunn tre fram, ser vi plutselig at mønsteret er bygget opp av hakekors.

I Drømmedød, som er dominert av militærets og brunskjortenes farger, vibrerer de mørkerøde feltene i intensitet. Rødfargen er gitt både til de tre som representerer ondskapen, og til kunstnerens egen vitneuttalelse: H og R i hennes signatur er vevd i rødt, sammen med årstallet 1936. Kjærligheten tar opp kampen mot hatet, for også fire røde hjerter figurerer blant fangene. Ryggen signaliserer at hun er med dem.

At hun deltok med billedveven i det offentlige ordskiftet vitner samtidig om hennes tro på kunstens rolle i samfunnet. Kunsten og vitenskapen som verdens håp er personifisert i Ryggens Einstein, figuren som bryter stengslene i høyre del.

Kritiske tråder

Nazistene skulle etter hvert befolke Ørland og sette hennes kjære Hans i fangenskap. Etter krigen, preger rødtoner særlig de tilbakeskuende verkene Grini (1945) og Mors hjerte (1947). Men i det senere verket Blod i gresset fra 1966 skal vi se at de røde trådene tar en enda sterkere idémessig rolle i hva Ryggen ønsket å formidle.

USA hadde nylig overtatt ledelsen av krigføringen i Vietnam, noe som for dem var et ledd i den kalde krigen mot Sovjetunionen. Ryggen, som så mange andre, betraktet med forferdelse hvordan krigen gikk ut over sivilbefolkningen. Likevel valgte aviser verden over å gjøre et stort poeng ut av hvor uvørent den amerikanske president Johnson behandlet hundene sine (han skal ha løftet dem oppetter ørene for å få dem til å bjeffe for journalistene). Dyrevenn som hun var, syntes Ryggen likevel dette var banaliteter sammenlignet med hva som utspilte seg under presidentens hånd i Vietnam.

Hun vevde Johnson som en cowboy i rødt, farget med lus hun hadde fått sendt nettopp fra hans hjemtrakter. Verkets venstre halvdel er på sin side preget av skarpe farger vi ikke ser i noe annet Ryggen-verk. Det grønne gresset, vevd i flossteknikk slik at det stikker skulpturelt ut av flaten, er inndelt i et rutenett av syrlig røde striper – blodet, om vi leser verkets tittel. Begge farger er vevd med garn hun ikke farget selv, men for én gangs skyld kjøpte ferdig. Med det kjemisk fargede garnet kommenterte hun amerikanernes kjemiske krigføring; for å få bedre oversikt fra luften sprayet de plantegiften Agent Orange over de frodige junglene. Giften forårsaket store lidelser for dyr og mennesker både umiddelbart og langt inn i framtida.

Å veve seg inn i fremtiden

Ryggen lot slik materialet – tråden i seg selv – få den sterkeste stemmen i sin protest mot Vietnamkrigen. Det er også en besnærende tanke at dens syntetiske farge vil holde seg i styrke når hennes vanlige farger falmer med lyset og tida. Hun mente imidlertid selv at fargene ble vakrere når de bleknet.

Både Drømmedød og Blod i gresset er eksempler på at Ryggens tråder fortsatt lever. Vi ser fascistiske strømninger og stadig nye kriger som gjør at hennes protester mot forgangne konflikter oppleves tidløse. At hun spant og farget garnet, for deretter å sakte veve sine monumentale verk, vitner om en dedikasjon til menneskeverdet og en tro på ytringens kraft. Også den som ikke vever kan la seg inspirere av det.