Når kunsten tar til gatene
Hva skjer når kunsten ikke bare skal underholde, men utfordre, engasjere og skape handling? Mari Moe Krysinska, med over 20 års erfaring som prosjektleder, dramaturg og skuespiller, står midt i Propellen Teaters nye treårige satsing på kunstaktivisme – eller artivisme. Hun deler sine tanker om kunstens rolle i samfunnsdebatten, balansen mellom engasjement og propaganda, og hvorfor scenekunstnere må våge å forlate de lukkede rommene.
Av Marit Bakken – med utgangspunkt i intervju med Krysinska i fanzineinnlegg på propellenteater.no ved Aksel Langum Øien
Kunst som uro og drivkraft
For Krysinska handler artivisme om mer enn politisk teater. Det er kunst som tar stilling, som ønsker å påvirke strukturer og skape debatt. «Det er kunst som skaper uro, som tvinger folk til å tenke og som tiltrekker oppmerksomhet,» sier hun. Hun trekker paralleller til sivil ulydighet – kunsten som et verktøy for å utfordre makt og normer.
Hun beskriver hvordan artivisme kan utløse en følelse av ansvar hos publikum. Forestillingen 0 + 0 = 4 av Thomas Bye er ett eksempel: «Etter å ha sett den tenkte jeg: ‘Her må jeg bare skrive noen mail, jeg må ta en telefon – dette må jeg gjøre noe med!’» Et annet sterkt møte kom under besøket av palestinske Freedom Theatre, der filmen Arnas Children ga et innblikk i livet i Jenin. «Da er målet at folk skal gå derfra og tenke: ‘Dette går ikke an,’ og engasjere seg.»
Hva skiller artivisme fra ordinær aktivisme? Ifølge Krysinska handler det om formen – og om kunsten som handling. Hun trekker frem eksempler der kunst låner maktens estetikk for å synliggjøre kontrollmekanismer, som i Serve and Protect av Direct Action Theatre. Hun forteller også om PanterTanters stunt på Black Friday, der vektere ufrivillig ble en del av forestillingen. «Da treffer det. Det er vel artivisme.»
Propellen Teater har tidligere utforsket dokumentarisme og stedsspesifikk scenekunst. Nå vil de se om kunsten kan gjøre en forskjell. «Vi befinner oss i en tid hvor vi endelig må bruke kunsten til noe. Noen vil kanskje si: ‘Instrumentell kunst?’ – men jeg spør heller: ‘Hvorfor ikke?’»
Hun understreker betydningen av kontekst. «Når en aktivistisk gruppe flytter inn på et teater, kan handlingene fort bli ufarlige, og publikummet ensartet – et ekkokammer. Men når Langligger vises på seminarer for leger, påvirker både stedet og publikummet hvordan forestillingen oppleves og hvilken effekt den får. Det blir en slags lobbyvirksomhet.»
Fakta
Propellen Teater er en løst sammensatt medlemsorganisasjon som arbeider for å fremme og skape ny, norsk scenekunst. De arrangerer verksteder, seminarer og produserer forestillinger, og medlemmene er dramatikere, skuespillere, regissører, produsenter, teatervitere og andre teaterarbeidere.
Kunst i krigssoner – og i Norge
Besøket fra The Freedom Theatre i Trondheim i 2025 ble en sterk påminnelse om kunstens kraft. «Vi snakket mye om hvordan det er å drive med teater i en krigssone,» forteller Krysinska. Studentene delte historier om trusler og vold, som drapet på den tidligere lederen Juliano Mer-Khamis. «Likevel fortsetter de – mot alle odds. Dette er en form for soft power, en stille, men kraftfull motstand gjennom kunst.»
Også i Norge møter kunst motstand. Under en fredelig markering med Freedom Theatre-studenter forsøkte politiet å stanse arrangementet, til tross for at alle krav var fulgt. «Systemet som skal beskytte ytringsfriheten, fremstod i stedet som en trussel mot den. Når demonstrasjoner må godkjennes og tilrettelegges for å unngå uenighet, hvor fritt kan vi egentlig ytre oss?»
«Jeg håper vi som scenekunstnere unngår overforbruk av de tradisjonelle, lukkede rommene, og heller undersøker hvilke arenaer som finnes der ute. At vi retter oppmerksomheten mot steder hvor det gir mer mening å undersøke, hvor vi kan ta et større fokus – ute i samfunnet.»
Mellom engasjement og propaganda
Artivisme har en kraft som kan engasjere til handling, men med den følger også et ansvar. «Å mane til handling er et sterkt virkemiddel – og i feil kontekst kan det bli farlig,» sier Krysinska. Hun peker på dilemmaet: «For det blir å manipulere til handling. Men samtidig er det jo det vi vil. Så det handler om hvordan og i hvilken kontekst man gjør det.»
Hun reflekterer over hvordan konteksten kan endre budskapet. White Rabbit Red Rabbit av Nassim Soleimanpour er et eksempel. «Forestillingen er en kraftig kritikk av Iran, men i en kommersiell kontekst, med høye billettpriser og kjendiser på scenen, føltes det som reinspikka propaganda. Hadde det skjedd i en kjeller med billigere billetter, ville det sagt noe helt annet.»
Drømmen fremover
Når hun ser frem mot Propellen Teaters treårige satsing, er drømmen klar: «Jeg håper vi som scenekunstnere unngår overforbruk av de tradisjonelle, lukkede rommene, og heller undersøker hvilke arenaer som finnes der ute. At vi retter oppmerksomheten mot steder hvor det gir mer mening å undersøke, hvor vi kan ta et større fokus – ute i samfunnet.» Hun ønsker at teatret skal våge å være tydelig, synlig og instrumentelt. «Og kanskje starte med det usannsynlige.»
Når hun blir spurt om sine kampsaker, svarer hun enkelt: «At alle skal ha rett til å leve et godt liv.»
