Det begynner alltid med hendene
Kreativitet og lek er livsviktig, og en kilde til selvforståelse og bearbeiding. Artikkelforfatter og fotograf Johanne Østbø tar oss på vakkert vis med på sin egen reise, i tekst og bilder.
Av Johanne Østbø
Foto: Johanne Østbø
Det begynner alltid med hendene
Med fingrene fulle av maling
Papir på gulvet
Tusjer uten kork
Med en ambisiøs plan som aldri gikk helt som planlagt
Med tiden som forsvant’
Det begynner alltid med hendene
Før tanken om kvalitet
Før sammenligning
Før man lærer forskjellen på riktig og feil
Hvor poenget ikke var perfeksjon
Poenget var å lage noe
Ikke for å imponere
Men for å leke. For å føle. For å skape et rom hvor tanker kunne få form.
Foto: Johanne Østbø
Dette handler ikke bare om kreativitet og lek, det handler også om meg selv. Jeg tror alle mister leken på forskjellige måter, og for meg skjedde det tidlig. Jeg lærte tidlig å være den som tar ansvar, den som forsto når andre hadde det vanskelig og den som gjorde seg selv mindre for at andre skulle ha det litt bedre. Da jeg var ni år gammel mistet jeg en lillebror til kreft.
Jeg tror ikke jeg forsto det den gangen, men mye av livet mitt etterpå har handlet om å se utover i stedet for innover. Jeg begynte ganske raskt å ta på meg et større ansvar enn det barn egentlig skal ha. Det ble viktigere for meg å være sterk enn å være barn. Og etter hvert ble jeg også veldig opptatt av hva andre tenkte om meg.
Kanskje er det derfor jeg har hatt et større behov for å ta tilbake leken. For når man bruker mye av livet sitt på å tilpasse seg andre mennesker, ønske bekreftelse og få bevis på at man er godt nok, så glemmer man hva man selv ønsker. Derfor har fotografering blitt så viktig for meg. Fordi jeg gjør det motsatte. Jeg skaper uten å tenke på om noen liker dem eller om de blir imponert. Jeg lager bildene for meg selv.
Foto: Johanne Østbø
For første gang føles prosessen viktigere enn resultatet. Fotografiet har blitt et sted hvor jeg endelig kan leke igjen og bildene er personlige fordi de kommer fra et ærlig sted. De finnes fordi jeg trenger å lage dem.
Det begynner alltid med hendene
Tegninger av hester med altfor lange bein
Sommerfugler større enn menneskene rundt dem
Haier med armer
Og figurer som ikke trengte å gi mening for å eksistere
Selvfølgelig ser den sånn ut
For barn skaper uten å tvile
Det begynner alltid med hendene
Et sted på veien blir man eldre
Man begynner å overtenke
Begynner å forklare seg
Lærer hvordan man skal arbeide riktig
Lærer å være redd for å gjøre feil
Og hvordan man skal kontrollere idéer før de rekker å bli til noe
Man får prestasjonsangst av et blankt ark
For voksne slutter ofte å leke
Men kreativitet forsvinner ikke
Man glemmer å bruke den
Den gjemmer seg i regler
I struktur og rutiner
I skisser som aldri blir vist frem
I notater skrevet klokka to om natta
I bilder man sletter
I motet til å bruke den fritt.
For barn skaper uten å tvile
Fakta
Det viktige er at dette ikke bare handler om meg. Forskning viser at kreativitet er noe vi verdsetter høyt, spesielt i skolen, men samtidig beskriver mange lærere at vurderinger, tidspress og krav gjør det vanskelig å prioritere fri skaperglede. Vi forteller barn at de skal være kreative, men bare innenfor vurderingskriteriene.
De lærer tidlig at de skal vurderes, at det finnes riktige svar og at resultatet teller. Jeg tror mange kjenner igjen den følelsen. For kreativitet blir ofte koblet til lek, spontanitet og det å tørre å ta risiko, men hva skjer når barn blir redde for å gjøre feil.
Lek fører til trivsel og motivasjon for læring. Samtidig viser forskning at psykiske helseplager blant ungdom i stor grad kan knyttes til skolepress. Jo mer press de unge opplever, desto flere depressive symptomer rapporterer de.
Dette er kanskje ikke så rart? Siden 80-tallet har norske elever fått over 1300 flere timer på skolen, noe som tilsvarer omtrent to ekstra skoleår.
Målet har hele tiden vært det samme, å skape bedre læring og bedre resultater. Men etter at internasjonale undersøkelser som Pisa fikk stor oppmerksomhet, har skolen også blitt stadig mer opptatt av testing, kartlegging og målbare prestasjoner.
Foto: Johanne Østbø
Men man kan lure på hva som skjer når stadig mer plass gis til presentasjon, og stadig mindre plass gis til lek. Man kan beskrive leken som barnas språk. Det er gjennom leken de utforsker verden, bearbeider følelser og lærer seg selv å kjenne. Så hvis lek er så viktig for utvikling, trivsel og læring, hvorfor er det ofte det første som forsvinner når kravene øker?
Det å utvikle et menneske handler tross alt om mer enn lesing og regning. Jeg sier ikke at skolen er problemet, men jeg lurer på om vi har blitt så opptatt av prestasjon at vi glemmer verdien av utforskning. At man lærer bort svar før spørsmål. For kreativitet og lek er nødvendig for mer enn bare kunst. Det er slik vi utforsker oss selv.
Når vi mister leken, mister vi ikke bare en aktivitet. Vi mister et språk. Et språk for nysgjerrighet. Et språk for følelser. Et språk for alt det som ikke alltid kan forklares.
Foto: Johanne Østbø
Det begynner alltid med hendene
Men kanskje kreativitet ikke handler om å være flink
Kanskje det handler om å tørre å være åpen
For kreativitet er rotete og uferdig
Full av feil og desperate idéer
Uten en plan, et mål eller tanken om det beste resultatet
Bare skapelse
Noen ganger handler kreativitet bare om å gjøre noe før man tenker
Det begynner alltid med hendene
Kreativitet er lek
Et forsøk på å forstå seg selv
Og det er kanskje derfor det føles så nødvendig
Fordi verden prøver hele tiden å gjøre mennesker effektive
Raske. Produktive. Ferdige
Mens kunsten insisterer på det motsatte
Å dvele
Å rote
Å prøve igjen
Å lage noe uten å vite hva det skal bli
Det begynner alltid med hendene
Og kanskje slutter det der også
Å beholde den barnlige delen av seg selv
Den delen som tør å eksperimentere
Den delen som ikke er redd for å se litt dum ut
Med fingrene fulle av maling
Papir på gulvet
Tusjer uten kork
Med en ambisiøs plan som aldri gikk helt som planlagt
Med tiden som forsvant.