Da jeg sluttet å lage, og begynte å lete
Hva om kreativitet ikke handler om å skape noe nytt – men om å oppdage noe som allerede finnes? Ole Hamre utfordrer vante forestillinger om innovasjon, og vi inviteres til å tenke nytt om både kunst, læring og menneskelig potensial.
Av Ole Hamre
Ole Hamre. Foto: Hans Jørgen Brun
Fra å lage til å finne
Tidlig på 2000‑tallet ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne holde et foredrag om innovasjon på en stor næringslivskonferanse. Jeg hadde aldri holdt foredrag før, men jeg har prøvd å være tro mot en leveregel som sier at hvis noen spør deg om å gjøre noe du aldri før har gjort, så skal du si ja. Det har skaffet meg mange problemer, men også et par verdifulle erfaringer. Så jeg sa ja.
Men når jeg nå skulle snakke til fem hundre oppgående mennesker om innovasjon, måtte jeg undersøke hva ordet egentlig betydde, for det var jeg slett ikke sikker på. Og dette spørsmålet ledet meg til Platon. Selve begrepet «innovasion» kommer visstnok fra uttrykket innovatio som vi kjenner fra Platons lære (og den klassiske retorikken). Invento innebærer «å finne noe nytt i det som akleree eksisterer» (fra latin invenire: «å finne»). For Platon eksisterte alt fra før – oppfinnelsene, musikken, ideene. Du måtte bare finne dem. Denne tanken om at du skal finne i stedet for å lage, ble en slags kopernikansk vending for meg. Den snudde opp ned på hele min yrkespraksis.
Fra begrensning til grenseløshet
Hvis du forestiller deg at du skal lage noe, så handler alt om deg. Og da påfører du det du lager dine egne begrensninger. Men hvis du tenker at du skal finne, så handler det ikke lenger om deg. Da handler det om verden. Og verden er grenseløs. Det er mange grenser for hva du kan lage, men ingen grenser for hva du kan finne. Og det beste av alt: Hvis du ikke finner noe, er det ikke bare din skyld.
Så jeg lager ikke lenger musikk. Jeg finner den. I omgivelsenes tilfeldige lydunivers. Hos barna i sceneproprosjektet Fargespill. Eller i den malmfulle klangen av 22 dampbåthorn i Bergen Havn. Det er et perspektiv og en holdningsendring som virker veldig transformerende. For mens musikk jeg lager er forutsigbar og kjedelig, kan musikken jeg finner by på både kvaliteter og overraskelser.
Fra Fargespill. Foto: Helge Hansen
Har vi kunstnere sovet i timen?
Inventio og ideen om å finne rommer på mange vis kunstens vesen. Den er banebrytende ved at det du finner er større enn deg selv – og ingen burde ha bedre forutsetninger for å forstå kreativitetens og innovasjonens vesen enn kunstnere.
Men hvor er vi når disse temaene diskuteres? I alle fall ikke der makt og penger samles. At jeg som kunstner ble spurt om å dele mine erfaringer hører til unntakene. Når politikere og næringsliv diskuterer innovasjonen er det vanligvis en ingeniør eller en annen teknokrat som førere ordet og legger premissene. Her har vi kunstnere sovet i timen, og latt være å ta eierskap til et begrep som til de grader innebærer innflytelse. Attpåtil i en verden der innovasjonens resultat – endring – kanskje er det fremste kjennetegnet.
Kan vi ikke prøve å utvikle metodene som får kunstfagene tilbake i skolen? De som viser at feltet vårt er viktig, at våre erfaringer har relevans?
Selv om kunstnere er faglig kreative og innovative, sliter vi med å være på høyden strategisk. Vi er for lite innovative når vi skal definere vår plass og betydning i morgendagens verden. Men kunst er følelsenes mest sofistikerte uttrykk, og få ting vil være mer etterspurt i fremtiden enn sosial og emosjonell kompetanse. Vi som lever av å finne nye perspektiv og stille spørsmålene som fører oss videre: Kan vi ikke prøve å utvikle metodene som får kunstfagene tilbake i skolen? De som viser at feltet vårt er viktig, at våre erfaringer har relevans? For disse eksisterer. I alle fall ifølge Platon. Vi må bare finne dem.
Fakta
Ole Hamre er musiker, komponist og kunstnerisk leder i Fargespill.
Denne teksten stod første gang på trykk i avisa Klassekampen 24. januar 2022. Mellomtitlene har Kulturkraft satt inn.
